Brukervurdering: 5 / 5

Sjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktiv
 

bilde Det hadde vært å håpe at det jeg her skriver om, hadde vært unntaket, men slik er det antagelig ikke…. Når jeg ser/hører hvordan NAV ledere/saksbehandlere og ikke minst politikere uttaler seg om temaene arbeid, økning av antall trygdede i Norge og hvordan NAV klienten best skal håndteres, så sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

 

Etter at jeg selv kom i nærkontakt med «NAV-uhyret», har jeg ofte stusset over hvordan de håndterer menneskene de er lønnet for å bistå.  I mine yngre dager lærte jeg mangt om hvordan det var mulig å bistå andre, til at den enkelte skulle være i stand til å leve sitt liv, så optimalt som mulig. Det er selvfølgelig mulig at det er kommet mye ny lærdom vedrørende temaet i de senere år, som jeg ikke er oppdatert på, men hvis jeg skreller alt ned til viktigheten av at alle mennesker skal få tilfredsstilt sine basalbehov, så er ikke de behovene blitt så forskjellige de siste 40 årene. Jeg mener at hovedlinjene i Maslows behovspyramide/- hierarki er gangbar kunnskap også i 2013. Sett i lys av uttalelser i media, fra NAV og politikere, skulle en tro at denne kunnskapen var helt ukjent.  I min naivitet trodde jeg dette var allmennkunnskap, i hvert fall for alle som arbeider med mennesker innen helse - og sosialvesenet, uansett i hvilken sammenheng.

Det må bero på en total «kortslutning», når våre politikere og NAV, skal ha mennesker ut i arbeid, - samtidig som de ikke gir de samme menneskene en økonomisk stønad, - stor nok, - til at de slipper å bruke all energi på hvordan de og familien skal overleve neste dag på en anstendig måte.  Jeg er rystet av å se på denne sløsingen av skattepenger, samtidig som våre ledende politikere sutrer og klandrer alle som ikke er i arbeid, av en eller annen årsak.  De har selv bestemt hvordan de vil ha det, spare på ørene og sløse med kronene!  «NAV-uhyret» later til å ha glemt, at for de fleste av oss som ikke er i lønnet arbeide, er nettopp det en stor sorg.  Så lenge vi hadde helse til det, gikk vi til vårt arbeide med glede og det hadde derfor nå, vært fint å slippe disse maktovergrepene og denne ubegrunnede mistenkeliggjøringen fra nettopp NAV og politikerne. 

Min mening er at NAV burde omfavne alle som kommer og ber om støtte til et eller annet, som er definert av den som oppsøker NAV.  Det betyr jo at folk både kan og vil noe. Disse menneskene vil ta vare på seg selv og sin familie. De har håp om å kunne skape en bedre og uavhengig fremtid.  Noen ønsker støtte til for eksempel: utdanning/opplæring/oppstart av egen arbeidsplass. Det burde jo være fantastisk, - ikke minst for «statskassa».   Andre tar ansvar og ønsker støtte til tiltak for å bedre eller vedlikeholde egen helse, eller kun kreve korrekt og rettmessig stønad.  Dette burde også være positivt, ikke minst sett fra en samfunnsøkonomisk side.

Jeg er klar over at dette er stikk i strid med slik NAV tenker. Hvordan kan det da ha seg at NAV åpenbart tror at klientene er ute etter å «lure til seg midler fra statskassa»?  «Statskassa» er da virkelig ikke NAV sin «kasse», den er «kassa» til deg og meg!   Det er NAV som er problemet, når NAV ikke sørger for å ansette topp kvalifiserte - og servise innstilte folk som saksbehandlere. Problemet er altså ikke de menneskene som søker bistand hos NAV, slik det ofte fremstilles i media.  At NAV-ledelsen og politikerne våre kan tillate slike fremstillinger, er en gåte.  De er kanskje i ferd med å kutte grenen de selv sitter på? 

Jeg sier ikke at alle skal få ja til alt, men at alle skal ha krav på en objektiv, kvalifisert og seriøs vurdering og selvfølgelig selv ha en betydelig innflytelse. Bistanden skal være tilstrekkelig og være spesielt tilpasset den enkeltes behov.  Det betyr ikke at et slikt system vil koste mer, snarere tvert om, da den enkelte mye raskere igjen vil bli selvhjulpen.  Slik er det definitivt ikke i dag.  Ofte møtes klienten av misunnelige og ukvalifiserte saksbehandlere, det har jeg selv opplevd.  Saksbehandlere som uttrykker misnøye med egen inntekt, ved å sammenligne med min inntekt.  En rådgivende NAV overlege i fylket jeg da bodde, sa sågar, at siden jeg (den gang) «hadde en mann som tjente så bra, at jeg bare kunne ta meg fri, hvis jeg ikke ville jobbe». Jeg hadde altså ikke krav på noe fra «statskassa», selv om jeg har betalt mine skatter og forsikringer i de ca 35 årene jeg arbeidet i helsevesenet, til jeg pådro meg denne godkjente yrkesskaden, som gjorde meg 100 % arbeidsufør. Det må kunne forlanges at disse menneskene må stille sin plass til disposisjon og prøve seg i køen for arbeidssøkere.  De kan sikkert gjøre en utmerket jobb et annet sted, som ikke krever behandling av levende vesener, og ikke krever ansvar for annet enn egen produktivitet.

Min erfaring er, at når matlageret og pengebingen er tom, så står ikke behovet for familie- og vennesammenkomster eller kreativitet i fokus, ei heller arbeidssøking.  Absolutt all energi går selvfølgelig med til forsøk på å finne utveier, for å skaffe mat til seg selv og familien.  Slik er det også når det gjelder andre grunnleggende behov.  Først må behov som sult, søvn, langvarig smerte o.s.v være tilfredsstilt/dekket og stabilt på plass, likeledes er det med å ha en viss trygghet og forutsigbarhet i livet (blant annet økonomi), før engasjement til opplæring/arbeid/sosiale aktiviteter og etter hvert annerkjennelse og selvrealisering er på dagsorden. Her har NAV mye å svare for.

Jeg har i flere år forsøkt å forstå hvordan NAV og politikere, mener at arbeidsgivere skal kunne å ha mennesker i arbeid, som hele tiden kun må ha fullt fokus på å tilfredsstille sine og familiens basalbehov, - lenge før første lønning er på plass.  Det fungerer ikke slik at «det bare er å få seg arbeid» så faller alt annet på plass.  Nav forstår åpenbart ikke at det er å ha feil startsted, og derfor ofte fører til «diskvalifisering», før målgang.  Med andre ord, dømt til å mislykkes!

Hva ønsker NAV egentlig å teste ut, når de krever arbeidsutprøving og testing av personer som befinner seg på et slikt nivå?  Det er i hvert fall ikke noe som skal være til det beste for den som utsettes for kravene.   Dette er derimot grov maktdemonstrasjon og maktovergrep av «NAV-uhyret».   Hadde ikke gruppen mennesker som utsettes for denne behandlingen vært til de grader truet og krenket, så hadde overgriperne mest sannsynlig ikke kunnet tillate seg slik oppførsel.  Det er helt vanlig at NAV truer med å fjerne all bistand til mennesker som ikke følger «NAV-uhyrets» pålegg, uansett hvor håpløse påleggene er.

Det må være klart for alle, at det er uinteressant om personen kan få penger om to eller seks måneder, når sulten gnager her og nå, det er kaldt og ved-lageret er tomt, strømmen er stengt grunnet manglende betaling, all kommunikasjon/informasjon (telefon, nett, radio, tv) med omverdenen er brutt av samme årsak og at det ikke lenger finnes penger til å skaffe nevnte mangelvarer, langt mindre til transportmuligheter, lege-/tannlegebesøk eller medisininnkjøp, -  det er heller ingen hjelp å få hos «NAV-uhyret».  Dette er ikke tomme påstander, dette kan jeg bevise!

Dette er noen av konsekvensene som følger av et system, tuftet på offentlig grov uforstand.

 

Kirsten Leikny Femundsenden